Oldtidsveien gjennom Røyken knytter Drammensfjorden i vest til Oslofjorden i øst. Før bilens tidsalder var dette hovedferdselsåren gjennom bygda, og bruken av denne veien går sannsynligvis svært langt tilbake. Alle kulturminnene langs traseen er vitnesbyrd om dette. Gravfeltene fra jernalderen langs med veien viser dessuten at gode kommunikasjoner var viktig i døden, så vel som i livet.

Røyken historielag var de første som begynte å benytte denne betegnelsen på 1980-tallet. Hensikten var å skape bevissthet omkring traseen og kulturminnene langs den. Navnet ble stående, og er i dag den allmenne betegnelsen på en kommunikasjonsåre som omfatter kjøre-veier, gårdsveier, hulveier og stier. I all hovedsak har dagens kjøreveier gjennom Røyken blitt lagt andre steder. Dette gjør at Oldtidsveien i dag fremstår som en variert og særpreget turvei men et høyt potensiale for kultur- og naturopplevelser.

KULTURMINNER (nummer refererer til kartet)

  1. Gjestgiveriet på Kovestadbakken: I 1777 ble Auen Nilsen Møysund, bruker på Kovestadbakken, stevnet for å ha solgt øl og brennevin til folk som reiste forbi. Auen måtte bøte 20 daler, men året etter ble han innvilga gjesgiverprivilegium. Hvor lenge driften pågikk er noe usikkert, men den gamle stua brant visstnok tidlig på 1800-tallet. I dag står det et nytt hus på tuftene av den gamle stua.
  2. Karlsrud/Myre: Både Karlsrud og Myre er gamle gårder. I nærheten av tunet på førstnevnte ligger en gravhaug, og en har dessuten funnet et kleberkar fra vikingtid (750-1050) her. En av de mest spesielle gjenstandene som har blitt funnet i Røyken, skriver seg fra Myre. Her ble det i sin tid funnet et glassbeger fra middelalderen (1050-1537). Dette befinner seg nå på Norsk Folkemuseum.
  3. Spikkestad Teglverk: Verket var i drift fra 1897 til 1960, og en kort periode på slutten av 1960-tallet, og var den første store industribedriften på Spikkestad. Produksjonen besto av murstein, takstein og dreneringsrør. Bygningen som lå nær jernbanestasjonen, og blant annet inneholdt ovnene hvor steinen ble brent, er for lengst revet. En kan fortsatt se rester etter leirtaket, hvor man tok ut leira til produksjonen, ved den nye barneskolen. I den lille bjørkelunden ved lysløypa er det registrert gravhauger fra jernalderen (500 f. Kr. – 1050 e. Kr.). Tuftene etter husmannsplassen Nordosten kan også beskues her. Det ene huset var for øvrig plassert oppå den ene gravhaugen.
  4. Gravfeltet ved Bitehagen: Til sammen 12 gravhauger fra jernalderen er registrert i det lille skogholtet sør for veien. Den største, som er ca. 15 meter i diameter og 2 meter høy, ligger kloss inntil veien. De fleste av haugene ellers er relativt lave og bærer preg av tidligere graving. Opprinnelig har dette feltet vært en del av et større felt. Tidligere lå det nemlig flere gravhauger rett over veien på Askestadjordet. Disse har alle sammen blitt fjerna i årenes løp, men i 1922 kom en over restene etter en båtgrav fra vikingtid (750-1050). Båten var det ikke noe igjen av, men alle jernnaglene som ble funnet levner ingen tvil om at en eller annen, for over tusen år siden, har blitt stedt til hvile i en båt. Båten har så blitt påtent, slik at liket ble kremert. Til slutt bygde en opp en haug over bålrestene.
  5. Tingstedet og gjestgiveriet på Grini østre: På 17- og 1800-tallet var det fast tingsted for Røyken på Grini. I tillegg var det også gjestgiveri, siden gården lå ved hovedveien til Drammen. Lærer Killingstad skriver i «Røykenboka», fra 1928, at «…mange bønder på hjemtur fra Drammen ble sittende på Grini natten utover og spille og ture til de hadde spilt bort alle pengene sine, ja endog hest og kjøretøy med.»
  6. Røyken kirke: Middelalderkirken har utvilsomt vært et landemerke for farende til en hver tid siden kirken ble bygget på 1200-tallet. Kirken er første gang nevnt i Biskop Øysteins «Røde bok» fra 1392, men er altså adskillig eldre enn dette. Kirken er bygd i romansk stil, i likhet med en rekke andre steinkirker fra middelalderen. Sørvest for kirken, ved bautaen for fallende under 2. verdenskrig, ligger en gravhaug fra jern-alderen. I tillegg ligger to gravhauger på Klokkerhaugen, nordøst for kirken. Med andre ord, her dannes en «hedensk-kristen-hedensk-akse»!
  7. Vangskleiva: På stedet hvor klubbhuset til ROS ble bygget, senere barnepark, lå det tidligere en skjenkestue. Da man bygde ROS-huset fant en grunnmuren etter den gamle husmanns-stua, hvor de reisende ble traktert. Driften av stedet hadde sammenheng med all trafikken forbi her, men ved omlegging av hovedveien falt grunnlaget bort.
  8. Retterstedet på Vang: På toppen av Vangsåsen lå det gamle retterstedet i Røyken. Det var vanlig å plassere retterstedet i nærheten av sentrale ferdselsårer. Hensikten ved dette var flere, blant annet at henrettelsene skulle virke avskrekkende, men samtidig lå det muligens en viss folkeforlystelse i dette også. Henrettelser kunne foregå på forskjellige måter, men den vanligste var halshogging. I 1739 ble Anna Knudsdatter henretta for drapet på Ole Klemmetsrud to år i forveien. Hun ble først halshogd, siden ble hodet satt på en stake. Resten av kroppen hennes ble lagt på «hjul og steile», dvs. bundet fast til et horisontalt hjul som sto på en stokk.
  9. Gravfeltet på Syltingli: Til sammen 44 gravhauger fra jernalderen er registrert rundt den lille kollen ved tunet på Syltingli. Noen av haugene ligger rundt sagbruket i nord, men de aller fleste ligger på motsatt side av veien. Ingen av haugene er utgravd av arkeologer, men de fleste har nok blitt «undersøkt» av gravrøvere i eldre tid. Masse fra haugene har sannsynligvis også blitt benytta til veibygging. Like bak stabburet finnes for øvrig en fin jettegryte i granittfjellet.
  10. Gjellum: Under «Store Nordiske Krig» 1709-1720 var deler av 1ste Søndenfjellske Dragonregiment forlagt ved Gjellum. En frykta at svenskene ville ta veien fra Asker gjennom Røyken på sin vei mot Drammen. En bygde derfor skanser og stilte opp kanoner ved Gjellum, men svenskene valgte en annen vei, slik at de hardeste trefningene fant sted på Norderhov og ved Gjellebekk i Lier. Historielaget har fått satt opp et av de gamle husene fra denne gården på friområdet Hernestangen ved Drammensfjorden, som de kaller Gjellumstua. Denne er innredet som kårbolig fra århundreskiftet (1900).
  11. Grodal mølle og sagbruk: Mølla ble lagt ned i 1976 etter å ha blitt drevet i flere hundre år. Hvor lenge vet en ikke, men sannsynligvis har det stått kvernbruk/mølle her så lenge denne måten å male korn på har vært kjent i bygda. Mølla ble opprinnelig drevet av vannkraft, og akkurat her finner vi nettopp det største fallet i Grodalselva mellom Heggedal og Åros. Sagbruket ble drevet ved siden av møllevirksomheten, og allerede i 1614 er sagbruk i Grodalen omtalt i en skatteliste.
  12. Kjoneberget: Området sør for Oldtidsveien ble tidligere kalt Kjoneberget. Her sto det ei kjone, som tilhørte Fossum. Ei kjone er kort fortalt ei korntørke, der en tørka kornet før det skulle males. Kjonene var ofte bygd i to etasjer. I underetasjen fyrte en opp i en åre, mens kornet ble lagt til tørking i etasjen over.
  13. Hjulmakerverksted: Hjulmakerverkstedet på Fossum lå akkurat der Bøveien gjør en «U-sving». Verkstedet lå strategisk plassert i forhold til den bratte strekningen «Merrapina», fra mølla og opp til Fossum. Bygningen har blitt flytta noen hundre meter lenger nord i nyere tid. Den rødmalte bygningen er svært autentisk og ligger vakkert til blant store løvtrær.
  14. Gravfeltene på Bø: Til sammen på alle Bø-gårdene er det registrert over 50 gravhauger fra jernalderen. Noen har blitt fjerna i nyere tid, men de fleste er fortsatt mer eller mindre intakte, selv om nesten alle har den karakteristiske plyndringsgropa i toppen. Oldtidsveien passerer tre av feltene. Det første ligger på toppen av bakken etter Bøbekken. Her er det 8-9 gravhauger. Den største gravhaugen (muligens den største på hele Bø) ligger på det høyeste punktet. Det neste store feltet ligger i skogen, etter at en har passert Mellom-Bø. På dette feltet ligger det 15 gravhauger. Flere gjenstander har blitt funnet på Bø. I en gravhaug har det blant annet blitt funnet en jerncelt (øks), en sigd, en kniv, snellehjul, samt diverse andre sterkt rusta jerngjenstander.
  15. Strafferhaugene: Dette området er også et gravfelt, men navnet på området antyder en annen bruk av det. Etter sigene var dette et militært avstraffelsessted under «Store Nordiske Krig» 1709-1720. Norske soldater var forlagt på Bø i perioden 1716-1718, og ved tjenesteforsømmelser o.l. ble de sendt hit. Her måtte de ta plass på «Trehesten» (eller «spansk rytter»), som var en spiss stokk lagt horisontalt over to bukker. Den dømte måtte sette seg overskrevs på denne, med lodd som ble festa på bena hans. Denne avstraffelsesmetoden var svært vanlig på denne tiden, og de dømte måtte ofte sitte slik i noen timer flere dager på rad.
  16. Kullmile: Ca. 100 meter sør for Oldtidsveien kan en se restene etter en kullmile, eller kølabonn. En kullmile er en nedgravning i bakken, der en stabla vedskier som ble brent til trekull. Bergverk og jernverk var storforbrukere av kull, og bønder i en viss omkrets av et verk (cirkumferens) hadde leveringsplikt. 21 gårder i Røyken hadde leveringsplikt til Dikemark Jernverk. Navnet Kølabonn går for øvrig igjen flere steder i bygda, blant annet på en tidligere husmannsplass ved mølla i Grodalen, samt to plasser ved Follestad – Øvre og Nedre Kølabonn. SIRIPLASSEN Det er noen hustufter her, få meter fra oldtidsveien. De framstår som fordypninger i bakken parallelt med veien. Dette var Siriplassen, en husmannsplass under Store Slemmestad, senere under Lillelien. Navnet kan stamme fra Siri Karina Larsdatter som står oppført i folketellingen for 1801. Det står at hun er 40 år og ugift, at hun lever av å spinne og at hun har en «uegte» sønn Joen Hansen på 1 år. Det hevdes at hun kan være datter av Lars Gulbrandsen Ødegården og at hun døde i 1860. Da var hun i så fall 99 år gammel. Til Siriplassen gikk man og lånte varme når det hadde brent ut på grua i Lillelien. Plassen ligger på ei slette som nok har vært brukt til å dyrke korn og poteter til livsopphold for seg og kanskje ei ku og en gris. Vann var det i en brønn som lå innunder fjellet i svingen nedenfor og i bekken Mosk som den gang rant forbi like ovenfor. Det har sikkert bodd folk her før Siri. Det var nok ikke hun som satte opp husene. Plassen ligger 113 meter over havet og for 9000 år siden var dette stedet strandkanten. Stedet peker seg ut som en ideell leirplass i eldre steinalder. Arkeologer hevder at stedet har et potensiale for å finne en steinalder boplass her. SKANSEN VED OLDTIDSVEIEN Bondesoldater fra Røyken og Hurum ble satt til å observere og eventuelt forhindre landgang på Røykensiden av fjorden, under krigen, vinteren 1716. Karl XII var på krigsstien mot Norge. Til skansen ble det sent 4 kanoner fra defensjonskipet Concordia som lå innefrosset i Drammensfjorden. Røyken var ikke direkte berørt av krigshandlingene i 1716. Det var ingen kamper i bygda, men indirekte var Røykenfolk med i form av mat- og hestefôr leveringer, kjøring til befestningene og vakthold mot sjøverts angrep fra Slemmestadtraktene. Ved flere undersøkelser i de bratteste delene av området kan vi i dag finne pyramidelignende hauger med «avskåret topp» laget av bruddstein. Dette kan ha vært stillinger for kanoner. Dette området (når det er uten trær) er velegnet som utkikkspunkt mot fjorden. Vi har ingen skriftlige kilder å holde oss til, ikke noe dokumentasjon, bortsett fra at det ble holdt ting på Grini og i Hyggen for å kunne dokumentere levering av høy, proviant og arbeid under krigen, i erstatningsøyemed.
  17. Slemmestad: Sementproduksjonen på Slemmestad ble etablert i 1888. Grunnen til at Slemmestad ble valgt var kalksteinsforekomstene i området, selv om disse etter hvert skulle vise seg å ikke være drivverdige. Produksjonen ved Slemmestad ble lagt ned i 1980-åra, og i dag er det bare en distribusjonsenhet igjen på fabrikkområdet.
  18. Slemmestad bibliotek; Cementmuseum og Geologisenter: Hvis en vil vite mer om sementproduksjonen og den spesielle geologien i Slemmestad-området kan en avlegge biblioteket et besøk.